Fra Katja til Supermann

– Lytter man for eksempel til starten på operaen, er det lett å kjenne igjen musikalske grep fra en rekke storfilmer.

Se videoen der Nicolai Riise forklarer hvordan forspillet til Katja Kabanova fører oss inn i dramaet og formidler en historie:

Ulikt andre operaer
Riise velger å sammenligne tsjekkiske Leoš Janáček med de mer kjente komponistene Verdi og Wagner for å forklare Katja Kabanova og hvordan komponisten har arbeidet frem denne operaen.

- I Giuseppe Verdi (1813-1901) sine operaer, som La traviata, Nabucco (med slavekoret) og Rigoletto, fungerte orkesteret ofte som rent akkompagnement til vokalen. På mange måter som akkompagnement fra en “kjempestor gitar”, slik Verdi selv skal ha uttrykt det.

- Mens i Richard Wagner (1813-1883) sine operaer, som Ringen og Parsifal, er det ikke dansende melodier eller utallige vakre arier som hos Verdi. Wagner introduserer ledemotiver som veves sammen i en nærmest uendelig musikalsk strøm. Ledemotiver er musikalske tema som leder publikums oppmerksomhet mot sinnsstemninger som for eksempel hat og kjærlighet, eller de peker direkte på ulike rollefigurer i stykket. La oss ta rollen Brünnhilde i Ringen: når hennes ledemotiv spilles, er det enten fordi hun er i ferd med å entre scenen, kanskje noen snakker om henne, eller så er hun allerede på scenen i et avgjørende øyeblikk og musikken understreker hennes viktighet.

Eget driv i musikken
Riise forteller at Janáček bruker teknikken til Wagner med ledemotiv, men på en helt annen måte enn den store tyske operakomponisten.

- I Katja Kabanova er motivene av og til veldig korte, gjerne på bare to tre toner i et hurtig repeterende mønster – til forskjell fra Wagners sømløse strøm av ulike motiver. Janáčeks geniale grep er at samtidig som det repeterende mønsteret går, føyer han til en lengre sveipende melodi som formelig svever over det underliggende hektiske forløpet. Slik oppstår det to lag i musikken – ett beskrivende og ett stemningsunderlag. Denne teknikken fører til at det samlede uttrykket får et eget driv over seg, og bidrar til at tilskueren blir emosjonelt engasjert i fortellingen. Slående eksempler finner vi hos filmmusikkens mester, John Williams, i Haisommer, Supermann og Indiana Jones – sveipende melodier over det janáčekske repeterende mønsteret.

Følelsesmessig grepet
Etter at man har sett en film på kino, er det – med noen unntak – veldig sjelden man går ut av salen og nynner musikken man har hørt. Det samme gjelder for Katja Kabanova.

- Komponisten bryr seg ikke om å lage vakre arier eller sangnumre publikum skal applaudere. I Katja Kabanova blir alle replikker sunget som om de tales. Vi kaller det talesang. Alt som synges følger talens naturlige melodi, opp og ned og med aksenter. Virkningen er slående dramatisk, og vi blir grepet musikalsk. Det er nesten en slags filmmusikk. Du merker ikke musikken, samtidig som du blir følelsesmessig grepet av den, forteller Nicolai Riise.

Uvanlig instrumentering
Det er dessuten ytterlig et element som gjør Katja Kabanova unik som opera.

- Janáček benytter en litt annen og uvant orkesterbehandling. De som hørte musikken hans da den ble skapt, hadde ikke hørt noe lignende. Og fortsatt i dag er dette veldig spesielt innen opera, sier Riise og forklarer nærmere:
- I et orkester har du strykere, messingblåsere og treblåsere. Og så kan vi legge til pauker, litt slagverk og kanskje en harpe også. Vanligvis har alle disse instrumentene bestemte oppgaver. Strykerne kjører på med melodien. Messingblåserne skaper fylde og drama, mens treblåserne kommenterer litt – på engelsk kaller man det for woodwind chatting. I Janáčeks verk brukes instrumentgruppene mer likeverdig. De har ikke disse inngrodde rollene. For eksempel paukeslagene som stadig kommer igjen, og som er melodiske og forteller om Katjas tunge skjebne, forteller Nicolai Riise.