Hopp til innhold

En stormende tragedie

I Katja Kabanova rives vi med fra første stund. Tekst og musikk er pakket sammen som om det gjaldt livet - og det gjør det.

Janáček viser oss opera på sitt beste når han bretter ut sin musikalske rikdom over et heftig drama om ung kjærlighet.

Det var den eksplosive kraften mellom mennesker i det russiske skuespillet "Stormen" (1859)
 som fanget Leoš Janáčeks (1854–1928) interesse. Selv om teaterstykket var 60 år gammelt,
 hadde det en besnærende og evig aktuell intrige om kjærlighetens harde kår i et
 kontrollerende samfunn. En kritiker skrev om forfatteren Aleksandr Ostrovskijs (1823–1886)
 dramatiske stil: " ... og selv blant de grimmeste ting klarer han å finne skjønnhet." Denne 
dobbeltheten var som skapt for Janáčeks musikalske fantasi, for han utforsket ivrig hvordan 
man kunne uttrykke flere ting samtidig i klingende musikk.


EN OPERA BLIR TIL
Fra en tsjekkisk oversettelse gikk han løs på skuespillet og omformet det til en libretto. Full av 
inspirasjon reduserte han antall roller, fjernet overflødige ord og skar dramaet ned til 
kjernen. Resultat ble et stramt og effektivt forløp med rikelig rom for musikk. I sentrum for
 handlingen stod en ung kvinne som befant seg i et skjebnetungt dilemma: Skulle hun holde
 seg innenfor samfunnets strenge rammer, eller var det bedre å ta omkostningene ved å bryte 
ut? Tankene fikk det til å storme i hennes sinn, og når naturkreftene brygget opp til uvær, tok
 hun sitt dramatiske valg. Hennes hjerteskjærende historie ble til en av de mest berømte
 tsjekkiske operaene: Katja Kabanova (1921).


STEMNINGENS MESTER
Janáček var en mester i å skildre stemninger mellom mennesker, og især deres indre liv. Ikke
 sjelden brukte han naturen som metafor for menneskenes iboende krefter. For eksempel er
 musikken til uværet mot slutten av operaen et bilde på Katjas indre kamp med seg selv. Og
 ser vi på åpningen av operaen hvor vi befinner oss i en park ved Volgas bredd, er det elven
 som skildres. Den nådeløse elven, livets og skjebnens elv – ja, Katjas usikre livsstrøm.


TRAGEDIENS KLANGFARGE
Det begynner så stille. De mørke strykerne maler ut lange toner i moll, og den dype
 messingseksjonen legges forsiktig til. En pauke hamrer åtte slag som om skjebnen banker på.
 Tragediens klangfarge er satt i dette tonemaleriet over elven Volgas skumle virvler som glitrer 
i ettermiddagssolen. Fioliner, obo og klarinett fortsetter i klagende vendinger som om de vet
 noe. Brått går musikken over i en ugrei fem-takt i de nå lyse, insisterende strykerne og 
orkesteret hugger til i brå kast. Dette ender ikke godt, tenker vi. Men så overtar dansende 
rytmer, og kanskje er det håp likevel. Slik fortsetter musikken sin fortelling i skiftende
 vendinger – alltid noe nytt og spennende for den som lytter.


TONENDE FORMER
Janáček øser ut en musikalsk rikdom som er enestående i Katja Kabanova. Snarere enn å 
legge vekt på melodi som det bærende elementet i musikken, velger han heller en tonestrøm
 av harmonier, rytmer og løse melodibiter. Han får frem stemninger som ingen annen i et
 nøye uttenkt partitur, helt fritt for klisjeer og konvensjoner. Uten å være bundet til bestemte 
skalaer, er musikken tonal på et forunderlig vis, hvilket gjør at den musikalske ferden blir uforutsigbar. Som lytter kastes du inn i det uvisse – i de tonende formene du ikke har hørt
 før. Især blir det spennende når komponisten lar to ulike stemninger klinge samtidig. Det kan 
for eksempel være håpefull, lys kjærlighet mens det på samme tid ulmer av mørk uhygge,
 eller noe lystig dansende blandet med skrekk.


LAG PÅ LAG
Janáček forsøker å beskrive menneskets tanker i musikk. Han går i dybden og tar et musikalsk 
grep om menneskets evne til å si én ting, men tenke noe annet. For å få dette til, ordner han
 musikken i flere lag – forgrunn, bakgrunn og det som er imellom. For eksempel kan han la
 lyse treblåsere ha et hektisk rytmisk mønster, mens mørke strykere har lange liggetoner, og samtidig klinger en trompet i ujevne støt. På denne måten kan han fargelegge stemninger og
 bygge opp til dramatiske strekk som griper tilhørerne.


TALESANG
I dette spesielle uttrykksuniverset lot han sangerne få en spesiell plass. Janáček brukte
 mange år på å finne frem til dagligtalens stemmemelodi. Han noterte flittig ned på noter 
hvordan folk rundt ham snakket: Hurtig og langsomt, tonehøyder og rytmer. Ettersom ingen
 snakker som om de synger en arie, ble det heller ingen typiske arier i hans operaer. 
I stedenfor innførte han en slags talesang der ordenes naturlige rytme fikk forrang. Melodien
 måtte derfor ofres til fordel for talens aksenter, og det vokale ble flettet inn i den lagvise orkestersatsen. Resultatet ble slående og intenst.

EN PLASS PÅ VERDENSKARTET
Janáčeks stil brakte operasjangeren mange skritt videre med sin stemningsskapende,
 dyptpløyende musikk, og i dag har han en solid plass i operalitteraturens store kanon. Hans 
verk spilles regelmessig over hele verden og høster begeistring hos publikum og kritikere.
 Sammen med Smetana og Dvořák, har Janáček satt tsjekkisk musikk på verdenskartet.


Nicolai Riise

Kunstnerisk administrasjonssjef

Bergen Nasjonale Opera


Her kan du se og lytte på våre venner fra Opera North i Leeds spille det spennende forspillet 
til Katja Kabanova:

Siste nyheter

Annika Beinnes ariekonsert Opera ved fjorden

Wagner-opera og favorittariar

På den storslåtte avslutningen av årets sommerakademi Opera ved fjorden byr vi på sangernes favorittarier og ikke minst høydepunkt fra Wagners Rhingullet!

Stilling ledig S Foto fra Flaggermusen av Magnus Skrede

Ledig stilling: Direktør

Bergen Nasjonale Opera søker etter direktør i fast 100 % stilling fra høsten 2024. Søknadsfrist 17. juni.

OVF23 Akademiorkesteret

«Verdensmestere» til Os

Sommerakademiet Opera ved fjorden har et stjernelag, som både studentene og publikum får nyte godt av.

Henning Larsen Grieg Hallen Grieghallen Round2 Copyrights by KVANT 1

Slik vil Griegkvartalet se ut

- Med vinnerprosjektet Kontrapunkt vil Griegkvartalet fremstå med en arkitektonisk utforming og funksjonalitet, som vil vitalisere Bergen og tilføre byen noe helt nytt, forteller juryleder Anne-Grete Strøm-Erichsen.