Dvořáks tapte kjærlighet

«Du er en gyllen stjerne i den mørke natt», sier han i måneskinnet. Uten at hun får frem ett ord, blinker det i hennes uttrykksfulle øyne. Dvořáks romantiske eventyropera er fengslende fra første stund og musikken er forførende magisk.

Det gåtefulle
Rusalka er eventyret om vannymfen og prinsen som lengter etter kjærlighet. I det korte møtet i måneskinnet forelsker de seg, og etter bare syv dager skal bryllupet stå. Problemet er at lengselen etter den andre er sterkere enn viljen til å se hvem de egentlig er. Derfor når de ikke frem til hverandre og forblir som ukjente. Ikke har de kysset en eneste gang, og når bryllupsgjestene ankommer og alvoret siger på, svikter forholdet. Ingen av dem vet helt sikkert hva de har innlatt seg på. Fremmedgjorte og med brutte håp går de smertefullt hver til sitt. Men handlingen går videre og slutten tar en gåtefull vending: Han og hun møtes på ny i måneskinnet, og de kysser for første gang. Prinsen dør i samme øyeblikk, vannymfen forsvinner i dypet og eventyret er ute.

Mennesker og overnaturlige vesener
Antonín Dvořák (1841–1904) fattet umiddelbart interesse for denne fortellingen, og fullførte operaen Rusalka på bare åtte måneder i år 1900. Dette skulle bli hans niende opera, og han hadde allerede like mange symfonier bak seg. Arbeidet gikk derfor lett med så mye erfaring å lene seg på. Librettisten og landsmannen Jaroslav Kvapil (1868–1950) baserte sin fortelling på flere kilder som hadde det til felles at de dreide seg om møtet mellom mennesker og overnaturlige vesener fra vann og skog. H.C. Andersens eventyr om Den lille havfrue kjenner vi godt, men mer ukjent er Undine av Friedrich de la Motte Fouqué, de franske middelalderfortellingene om Mélusine samt det tsjekkiske eventyret om Vodník (Vannmannen) av Karel Jaromír Erben.

De navnløse som symboler
Kvapils spesielle fortellergrep var at han lot rollene være navnløse – istedenfor fikk de betegnelser som Prinsen, Kjøkkengutten, Vannmannen og En jeger m.fl. Selv Rusalka er et tsjekkisk ord for vannymfe, på samme måte som Ježibaba betyr heks. Slik ble alle rolleskikkelsene avpersonifisert og fremstod snarere som representanter for spesielle egenskaper og følelser. Alt det de sa og gjorde var symbolsk, og meningen var at publikum skulle kjenne seg igjen i rollenes karaktertrekk – selv når det dreide seg om et overnaturlig vesen som ellers ikke hadde rot i virkeligheten.

Musikk og tvetydighet
Med dette spennende materialet kunne Dvořák øse ut av sin musikalitet og forme et klingende verk som tok for seg den menneskelige tvetydighet. For det at Rusalka ville forlate livet i vannet for å finne lykken på land, var bare et bilde på en person som higet etter å gjøre noe mot sin natur. Når hun så med trolldoms hjelp ble omgjort til et menneske, var hun da ikke lenger en vannymfe innerst inne? Og prinsen som søkte sin make i måneskinnet – i det dunkle lyset som bedro – kunne han foreta et livsvalg uten å se klart? Disse to feiltrinnene som Kvapil lot hovedrollene begå i begynnelsen av fortellingen, dekket Dvořák elegant over med sin følelsesladete kjærlighetsmusikk, glitrende orkestrert. Som publikum skulle en dermed tro – i likhet med hovedrollene på scenen – at alt var såre vel.

Alt håp ute
I takt med at situasjonen forverret seg for det forelskede paret, endret musikkens karakter seg. Publikum kunne gjenkjenne kjærlighetsmusikken, men snart skiftet den gradvis over i det dramatiske og advarende. Mot slutten av operaen hørtes håpefulle gjenklanger av det første møtet, men da tragedien slo inn var alt håp ute. En kort sørgemarsj understreket alvoret innen musikken døde hen til intet.

En ny trend
Med Rusalka forlot Dvořák 1890-tallets naturalisme innen opera som la vekt på ærlige skildringer av hendelser og situasjoner som kunne ha skjedd i det virkelige liv. Hans seneste operaer skrevet i disse årene hadde nettopp slike realistiske handlinger. Men rundt århundreskiftet kom nye strømninger som tok opp i seg naturmystikk, myter og kvasi-religiøse filosoferinger – ofte presentert i symbolske vendinger. Librettoen til Rusalka har klare trekk fra denne nye trenden, så som vannet og månen som kvinnelige elementer og motsvarende mannlige representert ved jakt og erobring.

Dvořáks tapte kjærlighet
En episode fra Dvořáks eget liv minner litt om prinsens dilemma når han forlater Rusalka på bryllupsdagen. Komponisten første store kjærlighet var en vakker kvinne som ikke gjengjeldte hans følelser. Hun overså hans tilnærmelser og stakk av gårde med en fremmed greve. Skuffet og forsmådd tok det lang tid for Dvořák å komme over kjærligheten som glapp. Blendet av den vakre kvinnens skjønnhet, hadde han imidlertid oversett hennes yngre, sjarmerende søster. Hun ble senere hans hustru, og de fikk et godt ekteskap. Den vakre kvinnen ble nå hans svigerinne, og da hun ble viet til den nevnte greven, stilte Dvořák opp som vitne. Nok en gang måtte han se den tapte kjærligheten svinne hen.

En tsjekkisk nasjonalopera
Rusalka hadde urpremiere på Nasjonalteatret i Praha 31. mars 1901 og ble en umiddelbar suksess. Den slo an noen strenger hos det tsjekkiske publikumet som siden har dyrket den nærmest som en nasjonalopera, og det går ikke en sesong uten at den spilles der. Til resten av Europa spredte den seg langsomt til Wien i 1910, Stuttgart i 1935 og London i 1959. I Norge ble den første gang fremført i 2009 – da ved den Norske Opera & Ballett, dirigert av Eivind Gullberg Jensen. NRKs daværende kritiker, Torkil Olav Baden, skrev begeistret: «Dette er opera som kan glede mange og rekruttere nye operavenner.»

Nicolai Riise
Kunstnerisk administrasjonssjef
Bergen Nasjonale Opera