I selvransakelsens øyeblikk

EN TURBULENT TID
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og de tre mest kjente barna til keiserinne Maria Theresa (1717–1780) av Det tysk-romerske rike hadde på ett vis felles skjebne. Hver og en av dem døde med ett års mellomrom. Syk, ensom og mislykket som statsleder, ebbet livet ut i 1790 for keiser Joseph II som hadde styrt riket etter sin mors død. Noen få venner fulgte Mozart til graven året etter. Han var da på toppen av sin skaperkraft, men måtte gi tapt for sykdom og utmattelse. I 1792 var det keiser Leopold II sin tur som brått hadde måttet overta tronen etter sin barnløse bror. Ryktene sa at Leopold II var forgiftet og myrdet i all hemmelighet etter bare to år ved makten. Som en grusom finale endte søsteren Marie Antoinette sitt liv på skafottet midt i Paris ni måneder etter sin mann, etter at de franske revolusjonsdommerne hadde dømt henne for landssvik i 1793. Hun, som 14 år gammel var blitt giftet bort av sin mor til den kommende franske kong Ludvig XVI, hadde angivelig motarbeidet revolusjonen i ledtog med sin keiserlige familie i Wien.

Det var i denne turbulente tiden at Mozart hals over hode skrev sine to siste operaer, Tryllefløyten og La clemenza di Tito, samtidig. I bunn og grunn handlet begge verkene om det samme: Hvordan bli et godt menneske, og især det å bekjempe det onde med det gode - egenskaper som var spesielt nyttige mot slutten av 1700-tallet.

BESTILLINGSVERKENE
Kroningen av Leopold II til konge av Böhmen (dagens Tsjekkia) 6. september 1791, etter at han året før hadde blitt kronet til både keiser av Det tysk-romerske rike og konge av Ungarn, var den rojale begivenheten som skulle feires med en nyskrevet opera. Mozart fikk bestillingen etter mye om og men midt på sommeren. Tiden var knapp, og det ble derfor bestemt å bruke en velprøvd libretto av den avdøde hoffpoeten Metastasio (1698–1782). Teksten var nesten 60 år gammel, men meget celeber og tonesatt over 40 ganger tidligere.

I all hast reiste Mozart fra Wien til Praha der kroningen skulle foregå. Metastasios gamle tekst var i mellomtiden blitt kraftig omarbeidet for å gjøre den mer tidsmessig. Antallet arier var redusert, ensembler skutt inn og to grandiose finaler lagt til. Komponeringen kunne begynne. Samtidig arbeidet operahusets impressario iherdig med å samle alle ingredienser som måtte til for å skape en praktfull forestilling. Helt nye kostymetegninger ble sendt fra Italia, de flotteste kulisser ble håndplukket fra ulike steder i imperiet og et prima sangerlag var engasjert. Operaen ble innstudert etter hvert som musikken kom fra Mozarts hånd, og dagen før premieren var siste arie ferdig.

Men det var ikke bare en opera som ble bestilt for anledningen; til selve kroningen midt på dagen var det skrevet en kantate for solister, kor og orkester av den tsjekkiske komponisten Leopold Kozeluch (1747–1818). Kantatens tekst lovpriste kongen som et utvalgt menneske av Guds nåde i tjeneste for sitt folk. I siste sats ble kongen opphøyd til de himmelske sfærer idet koret stemte i: "Unsers Volkes Schutzgott lebe!" (Leve vårt folks beskyttende gud!)

ROMA STÅR I BRANN
Om kvelden ankom kongen en time forsinket til det stappfulle operahuset hvor det for anledningen var gratis inngang og byens borgere hadde presset seg sammen i benkeradene. Nå skulle de endelig få se det rykende ferske verket på scenen der Mozart årene før hadde høstet laurbær for sine samfunnskritiske operaer Figaros bryllup og Don Giovanni. Spenningen lå tett under teatersalongens lysekroner - hva hadde han funnet på denne gangen med Europas mektigste mann som æresgjest?

Allerede fra første tone virvlet paukene og snart føk fiolinene av gårde i en heftig strøm av stadig stigende, urolige toner. Knappe 90 sekunder ut i overturen kom den første kriseakkorden som signaliserte at operaen ikke ville bli noe lystspill. Publikum fulgte det store midtpartiet med forbauselse - instrumenter spilte på kryss og tvers i et kaotisk forløp, fløyter hvinte og pep, horn og trompeter gjallet og hele orkesteret ble ledet gjennom den ene "umulige" tonearten etter den andre - og der kom den illevarslende kriseakkorden igjen og igjen! Mozart som selv dirigerte, senket pulsen i et kort, forsonende avsnitt innen åpningssekvensen ble repetert med pauker og ny orkestergny. Teppet gikk opp, og tilskuerne ble kastet rett inn i dramaet om komplottet mot Tito, den romerske keiseren. Snart sto Roma i brann og hovedrollen Tito gikk en uviss skjebne i møte. (Les mer om handlingen her)

FORNUFT FREMFOR OVERTRO
Tidligere på dagen under kroningsseremonien hadde det som nevnt blitt lagt vekt på den gamle tanken om at den eneveldige kongen styrte av Guds nåde som en representant for Gud. I Kozeluchs kroningskantate kom dette klart til uttrykk i teksten, mens kveldens operaforestilling derimot, uttrykte noe helt annet.

En tradisjonell operakonvensjon var at en gud fra antikken i fulle pontifikalier ble heist ned fra snorloftet på en sky – en deus ex machina - når dramaets plott så ut til å stoppe opp. Guden grep inn i handlingen og forkynte en løsning slik at hovedrollen kunne reddes ut av knipen og dramaet føres videre til sin slutt. Men i Mozarts opera var det ingen deus ex machina som kom hovedrollen til unnsetning. Tito måtte bruke sin egen fornuft og tankekraft for å løse floken. Livstruende sveket av sine nærmeste fortrolige, sto han i sentrum av et samfunn som var veltet om i ødeleggelse og vold. Det var ingen hjelp å få fra oven.

I selvransakelsens øyeblikk ble den romerske keiseren transformert til en opplyst, selvstendig tenkende hersker og fremsto som en treffende allegori på monarken som satt i den andre enden av salen og så på dramaet på scenen. Titos beslutning om at den eneste fornuftige reaksjonen på svik og vold var å tilgi de skyldige, gikk rett inn i opplysningstidens ideal om å la nåde gå for rett.

HYLLEST OG ADVARSEL
Derfor satt fyrste og folk og betraktet seg selv som i et speilbilde. Scenen var en skueplass for deres egen virkelighet. Romertiden var kun et bilde på Leopold IIs samtid. Kaos og vold var det nok av på alle kanter: Revolusjonen i Frankrike, krig med tyrkerne og konflikter i flere deler av det store riket. Dessuten hadde Leopold II i over 20 år hatt tittelen som Storhertug av Toscana. Der hadde han fått kallenavnet Tito etter den romerske keiseren for å ha innført en rekke gode reformer til gagn for samfunnet, bl.a. avskaffelse av tortur og dødsstraff. Den nykronede kongen av Böhmen, kongen av Ungarn og keiseren av Det tysk-romerske rike visste derfor såre vel at operaen handlet om ham selv. La clemenza di Tito som skulle være en hyllest til Leopold II, ble like mye stående som et advarende skilt over porten inn til hans egen regjeringstid, for han var meget bevisst på at alt han kom til å foreta seg som monark, kunne enten styrke eller styrte hans eget rike.

I HISTORIENS VINDTUNNEL
Leopold II satt knappe to år ved makten innen han døde bare 45 år gammel, og Det tysk-romerske rike holdt stand helt til 1806 da det ble oppløst som følge av napoleonskrigene. Den historiske Tito, keiser Titus Flavius Vespasianus, regjerte Romerriket i årene 79–81 e.Kr. Han er kjent for å ha fullført Colosseum i Roma, samt organisert nødhjelp til ofrene etter katastrofen i Pompeii. I samtiden var han godt likt for sin mildhet overfor politiske motstandere, og antall dødsdommer sank betraktelig i hans regjeringstid. Mozart tjente gode penger på La clemenza di Tito, men betalte dyrt i form av svekket helse. Utover høsten forverret tilstanden seg uten at han av den grunn trappet ned arbeidet. Av større verk fullførte han Tryllefløyten og den flotte klarinettkonserten, men rekviemet - dødsmessen - var ikke ferdig da han døde 5. desember 1791.

TOPP 50
La clemenza di Tito hadde suksess i Praha, og siste forestilling der gikk samme dag det var premiere på Tryllefløyten i Wien. Etter Mozarts død seilet La clemenza di Tito opp som en av hans mest spilte operaer. Ironisk nok ble den fremført for første gang i London, det nye britiske imperiumets hovedstad, i 1806, samme år som Det tysk-romerske rike gikk til grunne. Deretter gikk den sin seiergang over hele Europa, men så ble det bom stopp i 1830. Ikke før etter den andre verdenskrig ble den gjenopptatt, og først i de siste 30–40 årene har den virkelig blitt populær igjen. I dag regnes den som en av Mozarts beste og holder sin plass innenfor topp 50 av de mest spilte operaene på verdensbasis.

Hvis imperiet krever et hjerte av sten,
mine gode guder,
ta da enten imperiet fra meg,
eller gi meg et nytt hjerte.
(Tito, akt 2)

av Nicolai Riise, programsjef