Engelbert Humperdinck - komponisten bak Hans og Grete

Navnet Engelbert Humperdinck klinger som et eventyr, og gjenklangen finner vi i hans opera om Hans og Grete. Operaen gjorde ham berømt og med ett slag var alle hans økonomiske bekymringer borte. Men han var nesten 40 år da han slo igjennom, og livet så langt hadde slett ikke vært enkelt.

I GODT SELSKAP
Den 7 år gamle Engelbert var et lite vidunderbarn. Han spilte piano og skrev sin første komposisjoner, og da han var 13 hadde han allerede komponert to syngespill. Han var født i 1854, samme året som Oscar Wilde, Leos Janacek, Arthur Rimbaud og Hans Jæger. Alle disse kunstnerne skulle komme til å pløye ny mark på hvert sitt felt, så også Humperdinck.

Helt fra barndommen måtte Engelbert kjempe seg vei mot det han strebet etter – et liv i musikken. Foreldrene mente han burde bli arkitekt, men bestefaren som var gammel domkantor forstod gutten godt. 18 år gammel fikk han en plass på konservatoriet i Køln og fire år senere avanserte han til München der han arbeidet flittig og utviklet seg stort.

WAGNERS ASSISTENT
Det gikk så bra at han vant den aller første Mendelssohn-prisen som en lovende komponist. Prisen på anselige 1 500 mark, gjorde at han kunne reise til Italia. Utenfor Napoli oppsøkte han Richard Wagners sommerresidens med håp om å treffe sitt store forbilde. Da husets tjener avviste ham i døren, insisterte han på at tjeneren måtte overlevere visittkortet hans til den store mesteren. Neste dag ble det sendt bud etter unge Humperdinck – på kortet stod det nemlig ”medlem av gralsordenen”, hvilket straks vekket Wagners interesse. Wagner var i full gang med forberedelsene til førstegangsoppførelsen av Parsifal (gralsoperaen par exellence), og da han ble nærmere kjent med sin unge kollega, inviterte han Humperdinck til Bayreuth som sin assistent. Bedre kunne det ikke bli.   

Men Humperdinck hadde helt siden barndommen slitt med pusteproblemer og nå meldte revmatiske lidelser seg. Etter Wagners død et par år senere, fulgte en urolig tid for den unge komponisten. Lenge hadde han vært så opptatt i Bayreuth at han hadde latt komponeringen ligge. Han måtte til varmere strøk for å få ny inspirasjon og kurere sine fysiske plager.

LUKKEDE DØRER
Under en reise til Spania og Nord-Afrika strømmet inntrykkene på og han fikk idéer til en maurisk rapsodi og sogar en symfoni. Da han vendte tilbake til Tyskland var plutselig alle dører stengt for ham. Han var wagnerianer, og etter Wagners død, var det ikke et fortrinn – snarere tvert om. I ren desperasjon tok han en stilling hos stålindustrimagnaten Alfred Krupp som musikalsk underholder. I rask rekkefølge skiftet han jobber: professor ved konservatoriet i Barcelona, lærer ved konservatoriet i Køln, forlagskonsulent hos musikkforlaget Schott’s Söhne, kritiker i Bonner Zeitung. Det var som om han aldri fant seg til rette noe sted.  

EVENTYRKARRIERE MED BARNEOPERA
Vendingen kom da han giftet seg 38 år gammel. Han var allerede i gang med å komponere Hans og Grete, hadde jobb som dosent ved musikkakademiet i Frankfurt og skrev operakritikker for prestisjetunge Frankfurter Zeitung. Ideene sprudlet over hos den talentfulle komponisten og han formet den ene velklingende takten etter den andre med stor omhu og dyktighet. Hans søster, Adelheid Wette, hadde omskrevet Brødrene Grimms eventyr til en ytterst velfungerende libretto som ga rom for grøss og gru, latter og glede, dans og moro.

Lille julaften 1893 ble verket satt på prøve foran et forventningsfullt publikum. Barna i salen var de beste dommerne, og urpremieren i Weimar ble i ettertid en av århundrets viktigste musikalske begivenheter. En barneopera var født, med barnehelter som vinner over det onde. For Humperdinck, hans kone og de kommende barna var fremtiden sikret. Spilleinntektene fra de talløse forestillingene som ble spilt samme året og i hele hans levetid gjorde han økonomisk uavhengig og vel så det. Eventyroperaen sørget for en lykkelig slutt for bekymringene til den eventyrlige komponisten.

Av Nicolai Riise

Les også:

Hans og Grete - En farsott på verdens operahus

Med skolebarn som kritikere