Verdis kvinner - på og utenfor scenen

Direktørens datter

Verdis musikalske modning kom tidlig, og da han var 16 år gammel erklærte musikklæreren hans at han var utlært,

men det var jo slett ikke tilfelle. Ikke desto mindre begynte unge Verdi å undervise i sang og pianospill, og blant hans elever var den ett år yngre Margherita Barezzi – datter av direktøren for Filharmonien i Busseto. Kjærligheten blomstret og innen to år var de forlovet. Da Verdi mislyktes i å komme inn på konservatoriet i Milano, ordnet Margheritas far det slik at han fikk privattimer hos en tidligere kapellmester ved det navngjetne operahuset La Scala. Snart fikk han innpass i Milanos musikkliv, skaffet seg abonnement i operaen og ble kjent med Rossinis og Bellinis verker.

Etterhvert som Verdi fikk jobber og en sikrere økonomi, kunne han gifte seg med sin kjære Margherita. Fem år etter at forlovelsen ble inngått, kunne paret holde et etterlengtet bryllup i Busseto til liflige toner av hele Filharmonien, ledet av brudens far. Ikke før musikken hadde stilnet, stakk de nygifte av gårde til Milano. Året etter kom det første barnet og nummer to ble født 16 måneder senere. Lykken var stor og Verdi var i gang med sin første opera, Oberto. Suksessen etter premieren på La Scala var så stor at han sporenstreks fikk en bestilling på tre nye operaer.

Men på hjemmebane rammet tragedien hardt – barna døde, en etter en, begge i sitt andre leveår. For å døyve tapet av sine barn begravde Verdi seg i arbeid med sin andre opera, Un giorno di regno. Bare måneder innen premieren døde også hans umistelige kone bare 26 år gammel. Verdi var lamslått – hele den unge familien utradert i løpet av to år. Uten krefter til å prestere sitt beste, ble den nye operaen en fiasko og tatt av plakaten etter første kveld. Han sverget på å forlate operaen for godt.

Grevinne og nær venninne

Gode venner tok godt vare på den unge komponisten, og snart var han overtalt til å ta fatt på Nabucco, som skulle bli en av hans største suksesser. Det var som om han reiste seg, så fremover og fant styrke i musikken. På denne tiden fikk han innpass i den berømte salongen til grevinne Clara Maffei i Milano som følge av Nabuccos strålende mottakelse. Hos grevinnen vanket betydningsfulle skikkelser innen kunst, vitenskap og politikk. Den forseggjorte damen var jevngammel med Verdi, og gradvis utviklet de et vennskap som skulle vare livet ut.

I tillegg til å dra fordel av hverandres berømmelse, hadde de også noen erfaringer som bragte dem tettere sammen. Som barn opplevde grevinnen et av sine verste traumer: Moren stakk av med en elsker og forlot datter og ektemann for godt. Den adelige faren flyktet unna skammen, og lille Clara ble plassert hos en grevinne i Verona. Med ett hadde foreldrene forlatt ni-åringen kun med tanke på seg selv og sitt. Denne skjellsettende vendingen i det lille barnets liv skulle komme til å prege henne for resten av livet. Da hun selv giftet seg bare 18 år gammel var det med de beste intensjoner. Brudgommen var 15 år eldre, forfatter og senere professor i litteratur. Deres første og eneste barn døde etter ni måneder, og paret flyttet fra hverandre etter 14 års ekteskap. Verdi og Clara delte interessen for musikk og litteratur, men samtidig kunne de forstå hverandres livssituasjon på et dypere plan. Gjennom fortrolige samtaler og brevskriving støttet de hverandre og holdt kontakten livet ut.

To sorte øyne

Nabucco gikk som en farsott over hele Italia og snart resten av Europa. Under en forestillingsrekke i Parma ble han bedre kjent med Giuseppina Strepponi som sang den krevende kvinnelige hovedrollen. Hun hadde ravnsvarte øyne, en slående karisma og en figur som fikk menn til å gå i kne. Stemmen hennes var like berømt som hennes mange amorøse forbindelser. (Mindre berømt var hennes utenomekteskapelige barn, men de forteller vi ikke om her.)

Det var ikke første gang Verdi traff henne, hun sang jo i hans første opera, foruten å urfremføre Nabucco på La Scala. Men nå var begge fri, langt unna storbyen Milano og med tid til overs. Giuseppina og Giuseppe ble sammen. Forholdet var turbulent. Offisielt het det seg at hun var vekselsvis Verdis støttespiller, promotør, rådgiver og personlige sekretær. Da Verdi flyttet til Paris, ble hun med. De delte seng, men var ikke gift, og det var ikke uproblematisk. Grevinne Maffei i Milano støttet dem – hun var jo nå i nesten samme situasjon selv. Ikke rart at innenfor få år skriver han to "private" operaer der uortodokse kvinner, etter tidens målestokk, står i fokus: Luisa Miller, Stiffelio og La traviata. Etter 16 års samboerskap giftet de seg i all hemmelighet i en fjern fjellandsby foran en prest og to tilfeldige vitner. De fikk ingen barn sammen, men adopterte en sju år gammel jente fra Verdis nære familie når de begge var i 50-årene. Den lille jenta skulle senere bli enearving til hele Verdi-formuen.

Den ideelle

Etter at Aida hadde hatt verdenspremiere i Kairo og europeisk premiere i Milano, bestemte Verdi seg for å slutte og skrive operaer. Han hadde komponert nok, inntektene var gode og han manglet ingenting. Men noe manglet likevel. Hans foretrukne sangerinne i rollen som Aida skulle også komme til å bli foretrukket i det virkelige liv. Teresa Stolz kom fra det nåværende Tsjekkia. Som ung ble hun kastet ut av konservatoriet i Praha der hun studerte sang. Fast bestemt på å bli operasangerinne reiste hun til Italia for å utdanne seg der. Ferdigutdannet og tøff som hun var, tok hun oppdrag der de var å få: Tbilisi, Odessa, Konstantinopel, Nice og Granada. Hun måtte ha opparbeidet seg en egen styrke både psykisk, fysisk og vokalt, for da hun rundet 40 år ble hun oppdaget av Verdi. Han fant i henne den ideelle, modne sangerinne som kunne bekle den store tittelrollen i Aida. Hun fikk også urfremføre hans Rekviem og sang senere Desdemona i Otello. I hjemmets lune arne blusset det opp, Giuseppina var urolig for dette nye bekjentskapet som så ut til å bli bare nærere og nærere. Men forholdet var faktisk platonsk og de to kvinnene kom etterhvert godt overens. Han så ut til å trenge den yngre kvinnens vitalitet og Giuseppinas trygge fortrolighet. Etter Giuseppinas død i 1897, overtok Teresa å være Verdis nærmeste helt frem til hans død i 1901.

Hvordan gikk det med grevinne Clara Maffei? Jo, hun lever videre sammen med Margherita, Giuseppina og Teresa gjennom de fire herlige kvinneportrettene i Verdis siste opera, den sprudlende og livsglade Falstaff.

Av Nicolai Riise, programsjef

Les mer om Otello