Handlingen i La traviata

AKT 1
Violetta Valéry vet at hun snart vil dø, utmattet av sitt rastløse liv som kurtisane. På en fest blir hun introdusert for Alfredo Germont, som har vært fascinert av henne lenge. Ryktet sier at han har spurt om helsen hennes hver dag. Gjestene synes denne tilsynelatende naive og emosjonelle holdningen er fornøyelig, og ber Alfredo om å utbringe en skål. Han skåler for ekte kjærlighet, og Violetta svarer med en skål for fri kjærlighet (Ensemble: «Libiamo ne’ lieti calici»). Hun blir rørt av hans oppriktighet. Plutselig føler hun seg svimmel, og gjestene trekker seg tilbake. Bare Alfredo blir igjen og erklærer sin kjærlighet (Duett: «Un dì felice»). Det er ingen plass til slike følelser i livet hennes, svarer Violetta. Men hun gir ham en kamelia og ber ham komme tilbake når blomsten har visnet. Han innser at dette betyr at han vil se henne igjen dagen etter. Alene er Violetta revet av motstridende følelser – hun vil ikke gi opp sin livsstil, men samtidig føler hun at Alfredo har vekket hennes ønske om å bli virkelig elsket.

AKT 2
Violetta har valgt et liv med Alfredo, og de nyter kjærligheten på landet, langt utenfor Paris. Når Alfredo oppdager at dette bare er mulig fordi Violetta har solgt eiendommen sin, drar han umiddelbart til byen for å skaffe penger. Violetta har mottatt en invitasjon til et maskeball, men hun bryr seg ikke lenger om slike distraksjoner. I Alfredos fravær besøker faren hans, Giorgio Germont, henne. Han krever at hun går fra sønnen hans, ettersom forholdet deres truer datterens forestående ekteskap. I løpet av samtalen innser Germont at Violetta ikke er ute etter sønnens penger – hun er en kvinne som elsker uselvisk. Han appellerer til Violettas generøsitet og forklarer at fra et borgerlig synspunkt har hennes forhold til Alfredo ingen fremtid. Violettas motstand avtar, og hun går til slutt med på å forlate Alfredo for alltid. Først etter hennes død skal han få vite sannheten om hvorfor hun vendte tilbake til sitt gamle liv. Hun aksepterer invitasjonen til ballet og skriver et avskjedsbrev til sin elsker. Alfredo kommer tilbake, og mens han leser brevet, dukker faren hans opp for å trøste ham. Men alle minnene fra hjemmet og en lykkelig familie kan ikke hindre den rasende og sjalu Alfredo i å søke hevn for Violettas tilsynelatende svik.

På maskeballet har nyheten om Violetta og Alfredos separasjon spredt seg. Groteske danseforestillinger latterliggjør den bedratte elskeren. I mellomtiden har Violetta og hennes nye elsker, Baron Douphol, ankommet. Alfredo og baronen sitter ved spillebordet, og Alfredo vinner en formue: heldig med kortspill, uheldig i kjærlighet. Når alle har trukket seg tilbake, konfronterer Alfredo Violetta, som hevder å være virkelig forelsket i baronen. I sitt raseri kaller Alfredo gjestene som vitner og erklærer at han ikke skylder Violetta noe. Han kaster gevinsten sin på henne. Giorgio Germont, som har vært vitne til hendelsen, irettesetter sin sønn for oppførselen hans. Baronen utfordrer rivalen til duell.

AKT 3
Violetta er døende. Hennes siste gjenværende venn, doktor Grenvil, vet at hun bare har noen få timer igjen å leve. Alfredos far har skrevet til Violetta og informert henne om at sønnen hans ikke ble skadet i duellen. Full av anger har han fortalt Alfredo om Violettas offer. Alfredo vil besøke henne så snart som mulig. Violetta er redd for at han kan være for sent ute («Addio, del passato»). Lyden av voldsomme feiringer høres utenfra mens Violetta er i dødsangst. Men Alfredo kommer, og gjenforeningen fyller Violetta med en siste eufori. Hennes energi og sprudlende livsglede vender tilbake. All sorg og lidelse synes å ha forlatt henne – en siste illusjon, før døden krever henne.