Bachtrack om Written on Skin

Nytt møter velprøvd og sant: Written on Skin på Bergen Nasjonale Opera

Les anmeldelsen på originalspråket tysk i Bachtrack her

Av Alexandra Richter, 9. november 2026

George Benjamin og Martin Crimps Written on Skin representerer, som få andre verk, triumfen for samtidsopera og den fortsatte eksistensen av denne sjangeren, som er over 400 år gammel. Operaen, som hadde premiere på Aix-en-Provence-festivalen i 2012, har siden blitt satt opp en rekke ganger på store og små scener over hele verden og har etablert seg godt i kanonen av samtidsoperalitteratur. Katie Mitchells produksjon, den originale premieren, har også turnert til en rekke operahus. Nå kan den sees i Grieghallen i Bergen, Norge.

Selv om Norge har produsert noen store sangere (f.eks. Kirsten Flagstad og Lise Davidsen), er operatradisjonen i landet, og til og med i hovedstaden Oslo, ganske ung. Selv om Bergen Filharmoniske Orkester er et av de eldste orkestrene i verden (grunnlagt i 1765 og ledet i flere år av Edvard Grieg, Bergens berømte sønn), ble Bergen Nasjonale Opera grunnlagt for bare 20 år siden. Konsertstedet er Grieghallen, som åpnet i 1978. Dermed møter gammelt nytt denne kvelden – en lang tradisjon møter nye ideer.

At en så ung institusjon, som aldri har vegret seg for samtidsmusikk, ville velge et verk fra det 21. århundre til sin jubileumsgalla er ikke overraskende, men det understreker også viktigheten av samtidsverk for operahuset – kombinert med det konstante ønske om å innovere og introdusere publikum for et bredest mulig spekter av operalitteratur. Festkvelden var delt inn i to deler, som begynte med en lett og tilgjengelig operagalla, som feiret en kort oversikt over de siste 20 årene med kjente numre (fra Carmen til Eugene Onegin til Fledermusen). Dette ble etterfulgt av et mer seriøst, til og med makabert, stykke. Dette gjøres ganske bokstavelig, ettersom operaen *Skrevet på hud* forteller historien om en kvinne som mottar sin elskers hjerte som en gave fra sin forkledde ektemann.

Historien, som henter inspirasjon fra Boccaccios *Decameron* og fortellingen av trubaduren Guillem de Cabestanh – *Le Coeur mangé* (Det spiste hjertet) – er på mange måter ideelt operamateriale. Konas naivitet, hennes enkelhet, ikke minst fordi hun er analfabet og fanget i ekteskapet sitt, gjør henne til en figur av medlidenhet. Men ektemannens sjokkerende, ufølsomme grusomhet og konsekvensene av hans handlinger løfter også operaens tragedie til nivået av store klassiske verk i operahistorien.

I sin karakteristiske stil deler Mitchell handlingen inn i flere rom. Mens historien utspiller seg i en setting fra opprinnelsestidspunktet – vi ser Beskytterens hus i provençalsk stil – skaper de tilstøtende moderne rommene et metanivå. Et slags klinisk sterilt arkiv, hvis stab regisserer historien og sørger for at den utspiller seg nøyaktig slik den ble skildret. Karakterene blir påkledd og avkledd, plassert, og etterpå blir rekvisittene som brukes behandlet med profesjonell presisjon og lagret sikkert. Man lurer på hvor ofte dette skuespillet gjentas. Dette skaper en slags repetitiv tidløshet, men også en distanse fra den grufulle historien.

Mitchells produksjon balanserer elegant den kliniske stringensen, som noen ganger gjenspeiles i librettoen og språket, med mystikken og poesien som ligger i selve språket. Denne dualiteten skaper både intimitet og distanse – og demonstrerer dermed at selv historier fra 1200-tallet kan ha relevans i her og nå.

Mens mange av sangerne debuterer i rollene, er Mark Stone, som Beskytteren, allerede kjent med rollen. Med sin rike, kraftfulle stemme portretterer han en dominerende patriark som likevel ikke er immun mot guttens sjarm. Han er grusom, men likevel, i likhet med sin kone, lengter han etter hengivenhet og ønsker å bli sett.

Mari Eriksmoen portretterte Agnès som en i utgangspunktet naiv, uskyldig kone, fanget i hjemmet sitt og dets begrensninger. Etter hvert som operaen skred frem, frigjorde hun seg til det punktet hvor hun var ved å ødelegge seg selv. Vokalt formidlet hun denne skjørheten med sin delikate sopranstemme på beste vis. Kontratenor Alexander Chanse har en vektløs og eterisk stemme, lett forførende og med en ungdommelig naivitet. Christina Jønsi som Marie og Magnus Staveland som John kompletterte kveldens fremragende ensembleopptreden.

Bergen Filharmoniske Orkester, under ledelse av Lawrence Renes, belyste partituret på en håndgripelig og fengslende måte. Renes' dirigering var usedvanlig levende, med en skarp sans for drama og intensitet. Mellom kakofoniske tutti-passasjer som brøt ut dramatisk, utforsket han gjentatte ganger de skjøre delene som understreket historiens menneskelighet. Han og orkesteret hans utnyttet den interessante instrumentasjonen – med dens rike perkusjonsseksjon, men også glassmunnspill og viola da gamba – med transparens og virtuositet.

Det var en kveld med kontraster og dualiteter. Gammelt og nytt. Kjent og nytt. Bergen Nasjonale Opera demonstrerte at operasjangeren i Skandinavia er like mangesidig og mangfoldig som nesten ingen annen. Man trenger ikke å velge, men kan kombinere tilsynelatende motsetninger og dermed skape helt nye tradisjoner.

Av Alexandra Richter, 9. november 2026

Oversatt til norsk fra originalspråket tysk