En Jeppe for vår tid

Therese Ulvo. Foto Knut Utler

Hvordan oppsto ideen til denne operaen?

ME: Ideen til Terminus oppsto i de første året av koronapandemien. Alt stanset opp – både samfunnet rundt oss og våre egne kunstneriske prosjekter. I det tomrommet vokste det fram et sterkt behov for å si noe om det vi sto midt i, og samtidig løfte blikket: Hva skjer med menneskene som allerede befinner seg i ytterkanten når alt stopper? Det ble utgangspunktet for samtaler mellom oss. Terminus vokste fram som et forsøk på å forstå, bearbeide og stille spørsmål – både på et personlig og samfunnsmessig plan.

Marit, hvorfor har du latt deg bli inspirert av Holberg og Jeppe på bjerget?

ME: Forskjellen på hvem vi er – og hvem vi ønsker å være er – kan i selvfremstillingens tid gi både komiske og tragiske uttrykk. Spørsmål om hva som er virkelig og hva som er iscenesatt, er like aktuelt i Terminus' Superior Comfort room, som den er i Baronens seng. Hykleri, makt og avmakt og klassekonflikter er evig aktuelle temaer, men kommer ekstra godt frem i en pandemi.

Marit Eikemo. Foto: Agnete Brun

Det er mange lag av samfunnet som blir rammet av en pandemi, hvorfor ønsket dere å fortelle om de hjemløse?

ME: Fordi de ofte blir usynlige. Pandemien traff alle – men ikke likt. Mange fikk kjenne på isolasjon og frykt for første gang. For de som allerede levde på utsiden, ble situasjonen enda mer prekær. Å gi stemmen til en hjemløs karakter var en måte å rette søkelyset mot dette usynlige rommet i samfunnet – og å stille spørsmål ved hvordan vi verdsetter og ivaretar de mest sårbare.

Arbeidet med Terminus startet i 2020, det første året av koronapandemien. Hvordan har perspektivet deres på denne historien forandret seg siden den gang?

ME: Da vi startet, skrev vi mens covid utspilte seg. Nå ser vi pandemien i retrospekt – og det gir rom for andre nyanser. Koronatiden ble et prisme som viste fram strukturelle svakheter, men også menneskelig styrke og sårbarhet. Over tid har Terminus utviklet seg fra å være en «pandemiopera» til å bli et bredere portrett av utenforskap og samfunnsansvar. Det er mest av alt en historie om hva det vil si å høre til, og å bli glemt.

Denne operaen stiller spørsmål om samfunnets omsorgsevne. Kunne dere skrevet noe slikt uten å ha erfart pandemien selv?

ME: Sannsynligvis ikke– i hvert fall ikke på samme måte. Pandemien tvang oss alle til å kjenne på fellesskapets grenser. Den avkledde mange forestillinger om beredskap, omsorg og sosial trygghet. Å ha opplevd det selv – med all usikkerheten, frykten og refleksjonene det førte med seg – gjorde det mulig å skrive fram et verk med større nærhet og alvor. Det ble personlig, og dermed også universelt.

Pandemi er en veldig god setting for å vise frem hvordan mennesker handler og er mot hverandre – med et så sterkt ytre og indre press.

Marit, hvordan har det vært å skrive din første libretto? Utfordringer/overraskelser underveis?

ME: Jeg er jo vant med å jobbe med tekstlig større format, romaner, så for meg var dette en helt annen måte å skrive frem en historie på. Scenene måtte være mer eksplisitte – og samtidig ha et poetisk nivå. Jeg var veldig opptatt av at teksten ikke skulle bli unødvendig vanskelig å synge, det har jeg ikke så gode forutsetninger for å vite, så vi hadde mange diskusjoner om dette underveis. Jeg skrev teksten først, og så komponerte Therese musikken, noe som var veldig uvant for meg som pleier å redigere og stykke om på tekstene – omtrent til de går i trykken. Men etter at Therese har komponert musikk, er det ikke bare for meg å stryke et avsnitt for eksempel. Det kunne føles litt smertefullt, men vi tilpasset likevel teksten i partituret underveis. Det tjente både teksten og musikken. Det er til syvende og sist musikken som får teksten til å vokse, som får frem alle nivåene av komikk og tragedie, kompleksiteten og dybden i samfunnet og menneskene som jeg har skrevet frem med relativt få ord.

Therese, hvilket lydunivers er det vi skal inn i i denne operaen?

TU: Lyduniverset i Terminus er både rått og poetisk. Det er et landskap som rommer både støy og stillhet, det fragmenterte og det flytende. Jeg har vært opptatt av å skape en klangverden som kan speile det menneskelige – både det indre kaoset og de små, klare øyeblikkene av skjønnhet eller innsikt. Musikken kan være kantete og krass i det ene øyeblikket, og drømmeaktig og skjør i det neste.

Hvordan har prosessen med å skrive musikken sett ut?

TU: Det var en lang prosess, og mye ble til i dialog med Marit Eikemos tekst. Mye av musikken oppsto i takt med . Det som trigget meg musikalsk, var det ambivalente i materialet – en historie som veksler mellom det realistiske og det nærmest mytiske. Det ga rom for kontraster og for å utforske spennet mellom menneskets ytre og indre liv.

Du har rett og slett skrevet musikken basert på de solistene som er med på urpremieren. Hvordan kommer dette til uttrykk?

TU: Ja, det har vært viktig for meg å skrive med utgangspunkt i de stemmene og personlighetene som faktisk skal stå på scenen. Spesielt gjelder det Tone Kummervold og Eli Kristin Hanssveen. Da jeg fikk vite at Tone skulle være med, valgte vi å skrive om en av rollene: Politikeren, som opprinnelig var skrevet for en mann. Tone er den perfekte politiker i denne historien. Hun har en stemme og en autoritet som bærer både troverdighet, kulde og menneskelig kompleksitet –i tillegg er hun helt genial på komikk og timing. Hun har en presisjon i både kropp og stemme som gjør at det politiske språket hennes blir like deler latterlig og truende. Det åpnet for en ny musikalsk tilnærming til karakteren, som spiller en sentral rolle i operaens satiriske lag.

Hovedrollen Lola gestaltes av Eli Kristin Hanssveen, og den rollen har gradvis blitt tilpasset hennes stemme og uttrykk underveis i prosessen. Hun har en varme og en dramatisk kraft som har vært med på å forme hvordan Lola fremstår – både musikalsk og scenisk. Eli Kristin har en evne til å formidle sårbarhet og styrke samtidig, og det har gitt karakteren en ny dybde jeg ikke kunne skrevet fram på forhånd. Det å skrive med faktiske stemmer og kropper i tankene gir musikken et helt annet nærvær.

Du har skrevet musikk som kan ta litt tid å komme seg inn i, som kanskje tidvis krever noe av sitt publikum. Hvordan speiler det Marits tekst og universet på scenen?

TU: Marits tekst er kompleks, og den utfordrer. Det er ikke enkle svar eller tydelige helter og skurker. På samme måte forsøker musikken å åpne rom heller enn å fylle dem. Den stiller spørsmål mer enn den gir løsninger. Jeg tror det finnes en egen verdi i å måtte lytte aktivt – å bli dratt inn, litt motstand, før ting åpner seg. Det krever noe – men det gir også noe tilbake.

Marit, hvordan er det å høre musikken, å høre teksten framført som sang? Har det å høre musikken gitt deg en annerledes forståelse av din egen tekst?

ME: Det er først og fremst overveldende at Therese har komponert en så storslått, kompleks og vakker musikk til teksten. Hun har tilført teksten enormt mye. Jeg tror at jeg og Therese har hatt en ganske felles forståelse av hva librettoen uttrykker. Hun har hele tiden tatt teksten på ytterste alvor og vært like opptatt som meg av å åpne den, slik at forestillingen nå blir et rom for følelser, latter og refleksjon over menneskers utsatthet. For meg som stort sett sitter aleine og skriver, er det en gave å få oppleve et så stort kollektivt løft som dette er.

Therese, vil du fortelle om hvordan du har jobbet med gruppedynamikk versus å framheve det individuelle?

Dette er helt sentralt i Terminus. Jeg har jobbet mye med det musikalske forholdet mellom individ og kollektiv – hvordan én stemme kan bli overdøvet, eller hvordan mange stemmer plutselig kan smelte sammen i en slags desperat enighet. Jeg liker å tenke på det som «akutt harmoni» – når mange mennesker plutselig kjenner det samme, i panikk eller i håp. Samtidig må det være plass til de individuelle dramaene. Musikalsk veksler det mellom polyfoni og masse – mellom presise, personlige uttrykk og mer massive, anonyme klangflater.

Vil du fortelle litt om korets rolle?

TU: Koret er både en folkemengde og en psykologisk størrelse. De kan være et kommentarkor, et ekko, en trussel, eller en omsorgsfull masse. De representerer samfunnet, men også følelsen av å stå midt i noe større enn seg selv.

Hva slags rolle spiller orkesteret?

TU: Orkesteret er både landskapet og understrømmen i denne operaen. Jeg har tenkt på det som en kropp som responderer på det som skjer – med rykk, med rytmer, med hukommelse. Noen ganger er lydbildet «skittent» – med forvrengte klanger, uvørne teksturer, metalliske lyder – som en by i forfall. Andre ganger er det drømmeaktig, nesten kroppsløst – som om vi får et glimt av noe indre. Orkesteret bærer frem både det som sies og det som ikke kan sies.

Marit, denne forestillingen danser mellom komedie og tragedie. Hvordan jobber du med dette – å balansere de to?

ME: Jeg jobber på en måte ikke med det, det er en måte å være i verden på – og en skrivemåte. Forholdet mellom komedie og tragedie, humor og alvor, handler ofte om et skifte mellom posisjoner, mellom nærhet som muliggjør empati og avstand som bringer fram komikk og evnen til refleksjon. Om man blir værende for lenge i inderligheten eller nærheten, mister man fort oversikten og muligheten til å tenke, man bare føler. Å skifte optikk og posisjon er en ansvarlig måte å være i verden på, slik jeg ser det.

Tekst Vilde Alette Monrad-Krohn og Ellinor Rundhovde