Fullt hus og stor begeistring på Porgy and Bess, og andre favoritter
Allerede for et halvt år siden var billettene revet vekk. Forventningen var derfor til å ta og føle på da Bergen Nasjonale Opera rykket inn på hovedscenen til Den Nationale Scene.
Porgy and Bess og andre favoritter stod på programmet, men særlig spenning knyttet seg til sangerne Latonia Moore og Lester Lynch, begge fra USA.
Lester Lynch var først ut med et knippe Schubert-sanger, og hans voluminøse baryton klang usedvanlig mykt i den første Ständchen. I de neste to sangene steg dramatikken, og etter den intense Erlkönig braket applausen løs og høylytte bifall hørtes rundt omkring i salen.
Sopranen Latonia Moore fulgte på med fire sanger av Rakhmaninov, og publikum var ikke mindre entusiastisk til hennes smakfulle tolkninger. Stemningen var satt og salen hungret etter mer.
Inn på scenen kom Melina Mandozzi, konsertmester i Harmonien, og leverte en følelsesladet Méditation fra Thaïs av Massenet. Med stor innlevelse trakterte hun fiolinen, og hver tone fant veien ut i salen og helt opp til 1. og 2. frontlosje der folk satt og lyttet til den skjønne klangen.
Deretter fortsatte sangerne med hver sin operaarie innen kveldens pianist, Stephen Higgins, leverte et feiende flott Mellomspill fra operaen Manon Lescaut av Puccini. Før pause rundet sangerne av med en drivende duett fra Trubaduren av Verdi, og publikum kvitterte med stående applaus og jubelrop.
Og dette var bare som oppvarming å regne, for etter pause var det tid for høydepunkt fra Porgy and Bess.
Latonia Moore var ankommet Bergen direkte fra Amsterdam der hun hadde sunget i en rekke forestillinger av Gershwins opera. Hennes Summertime var derfor «blodfersk» og lød så inderlig og naturlig at det føltes som å befinne seg i en musikalsk oase.
Perlene kom deretter på rekke og rad i et ustoppelig tempo. Lester Lynchs røslige skikkelse og rungende latter kom godt til sin rett i I Got Plenty o’ Nuttin’, understøttet av pianistens rytmiske driv. I duetten Bess, You is My Woman Now var det rørende å se hvordan sangernes tette vennskap sendte gode vibrasjoner mellom benkeradene. Og jammen fikk vi ikke et utilslørt kyss som ekstragevinst.
Melina Mandozzi fikk vist sin jazzy side der hun improviserte over flere melodier fra Porgy and Bess så det virkelig svingte.
Konserten ble avsluttet med flere ekstranumre, hvorav ett var fra en operette av Lehár der sopran og fiolin eksellerte i heftig samspill. Det absolutt siste nummeret var gnistrende godt arrangert av pianisten, Stephen Higgins, der alle de medvirkende bidro til å bringe salen til kokepunktet.
Applausen ville ingen ende ta, og etter summingen på vei ut av salen å dømme, hadde konserten vært en opplevelse av de sjeldne.
Her er en stemningsrapport fra konserten:
