Hopp til innhold

Hvorfor disse tårene?

Tragedien slår til med full styrke når plikten er i konflikt med lidenskapen. I Massenets opera males Goethes romantiske kjærlighetshistorie ut i musikalske bilder som reflekterer lytterens egne følelser og etterlater ingen uberørt.

I hvert sitt århundre ga både Goethe og Massenet samtiden sjokk med sine intense verk. I vår utgave av Werther settes den evig aktuelle frasen «Jeg elsker deg!» nok engang på prøve.

Charlotte styrter inn i rommet der den 23-årige Werther ligger og blør ihjel. Han har skutt seg og livet hans ebber ut. "Jeg er så lykkelig ... For i min siste stund kan jeg si at jeg elsker deg ..." Stemmen hans er svak, den høres knapt. Hånden hennes føles mild og varm der den ligger på pannen hans. "Og jeg, Werther ... jeg elsker deg!" Endelig fikk hun sagt det, unge Charlotte på 20 år, nettopp gift med den fem år eldre Albert. Tårene hennes triller. Og så kommer sannheten hun lenge har sittet inne med: "Ja ... fra den dagen jeg så deg for mine øyne ... har jeg følt det som om et ubrytelig bånd har knyttet oss sammen! Heller enn å glemme min plikt, har jeg valgt din smerte. Og for å ikke miste meg selv, akk, har jeg nå mistet deg!"

Sluttscenen i operaen ender dypt tragisk for de to unge menneskene. Werther dør, og Charlotte mister den hun egentlig elsker. Albert var utpekt som en solid ektemann, og Charlotte adlød og gikk til alters. Løftet hun ga sin nå avdøde mor ble til en tung og dyster plikt.

Denne konflikten mellom enkeltmenneskets frihet og konvensjoners strenge rammer, opptok Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) da han skrev den intense romanen Den unge Werthers lidelser. I romanen tegnes Werther som en lidenskapelig, ung drømmer. Alle sanseinntrykk oppleves med full styrke, og når han forelsker seg i Charlotte, til tross for at hun er forlovet, viker fornuften til fordel for heftige følelser.

Linje for linje kan leseren følge Werthers følelsesliv som blir mer og mer smertefullt for hver dag som går; han kan ikke få den han elsker så inderlig. Den indre smerten blir ikke til å leve med, og han begår til slutt selvmord. Goethes roman som var delvis selvbiografisk, kom ut allerede i 1774 og gjorde dikteren berømt over natten. Den ulykkelige skjebnen til Werther og Charlotte, satt inn i en samfunnskritisk sammenheng, var som et litterært sjokk og hadde en voldsom innvirkning på datidens lesere.

Drøye 100 år senere fikk romanen fornyet interesse gjennom Jules Massenets (1842–1912) opera som var ferdigskrevet i 1887. Goethes detaljerte skildring av indre følelser samt utpensling av selvmordets problem og spørsmålet om kvinnens posisjon i samfunnet, gikk rett inn i de nye strømningene som preget fin de siècle. Massenets tre librettister fortolket romanen i lys av sin parisiske samtid selv om handlingen foregikk på Goethes tid i den tyske byen Wetzlar. De skrev et tett og effektivt drama med et nøkternt persongalleri uten kor, der både Charlotte og Werther kjemper hver sin indre kamp inntil de åpner seg for hverandre i en forgjeves omfavnelse.

For Massenet var dette en utfordrende tekst å sette musikk til. Riktignok var han en mester i å tonesette stemninger, men det indre sjelslivet krevde noen spesielle grep. Som de fleste komponister på 1880-tallet var han inspirert av Richard Wagners ledemotivteknikk. Uten å kopiere Wagner, evnet han å skape beskrivende musikalske øyeblikk som kunne minne om ledemotiv. Satt inn i en lyrisk strøm av melodier, var de med på å speile dramaets spenningskurver. Disse musikalske øyeblikkene hører vi når de knyttes til spesifikke følelser. Slik kunne Massenet skille mellom ytre og indre handling ved hjelp av musikalske virkemidler og samtidig skape dybde og kontrast i verkets helhet.

Et godt eksempel er det korte forspillet som åpner operaen, der det ene musikalske øyeblikket følger etter det neste. Åpningsakkordene skjærer mot bassgangens jevne rytme som i smerteskrik og levner lytteren ingen tvil om at denne operaen ikke er et lystspill. Tett på følger et skjebnemotiv som uten retning virvles gjennom hele orkesteret. Snart avløses de heftige kastene av en forsonende klarinett i duett med et horn over myke stryker- og harpeklanger. Full av håp ledsages en enslig fløyte av solofiolinisten, og strykerne fortsetter mykt til forspillet rundes av med milde treblåsere.

De håpefulle klangene hører vi igjen når Werther entrer scenen for første gang, og når teppet går opp for tredje akt, klinger smerte- og skjebnemotivsekvensen innen Charlotte gir til kjenne sin indre kamp. Musikken viser vei før rollene ytrer seg.

Da operasjefen for Opèra-Comique i Paris fikk se det ferdige partituret til Werther i 1887, betakket han seg. Han mente at musikken var altfor moderne, og dessuten var ikke selvmord noe å vise på en scene. Ikke før i 1892 ble den urfremført i Wien i en tysk oversettelse. Der, hvor Goethes roman var godt kjent, ble den en umiddelbar suksess og spilte uavbrutt 42 forestillinger. Det gikk ennå ti år innen Paris var moden for Werther, men da hadde den allerede gått sin seiersgang i New York, London og St. Petersburg.

I vår oppsetning av Werther blir operaen fortolket på nytt. Veteranen Antony McDonald som både er regissør og scenograf, har flyttet handlingen til tiden operaen ble urfremført. Vi er fremdeles i byen Wetzlar, men rokokkotiden er forlatt, og det estetiske uttrykket er inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøis (1864­–1916) lyse, stemningsfulle interiører. Hammerhøi gjorde opprør mot viktorianske, overlessede rom og malte sine vegger helt hvite eller i lyse gråtoner. Interiørene i maleriene hans er sparsomt møblert, og lyset slippes alltid inn og lager slående skyggevirkninger. McDonald har gjenskapt alt dette i scenografien for å la det smertefulle sjeledramaet tre uforstyrret frem i sin rene form. Hans lange livserfaring blir en viktig bagasje å ha med seg når regien skal gå i dybden på de fortvilte elskendes indre emosjoner.

Når tårene triller på Charlotte mens hun stryker den døende Werther over pannen, fortsetter han med sine siste krefter: «Hvorfor disse tårene? Tror du virkelig at mitt liv er over? Livet begynner, ser du vel ...» Den uutholdelige smerten er borte.

Nicolai Riise

Programsjef

Siste nyheter

Test av briller

Nyhet: Tilbud for syns- og hørselshemmede

Som første operaselskap i Norge tar Bergen Nasjonale Opera i bruk ny teknologi for å gi syns- og hørselshemmede en bedre operaopplevelse. Etter en vellykket test forrige sesong i samarbeid med Norges Blindeforbund, Hørselshemmedes Landsforbund og NAV, er det nå klappet og klart for forestillinger med universell utforming.

Ann-Helen på Tronds Frisørteam

Hvordan styles operahår?

Barberen Sweeney Todd skal både styles og friseres før han svinger knivene på scenen i Grieghallen. Men hvordan blir stilen, og hva er forskjellen mellom det å style operahår, sammenlignet med «vanlig» hår? Hvem bedre å spørre enn Ann-Helen Johannessen, som har stylet og sminket sangere på nesten alle våre forestillinger i Grieghallen.

Islenska Operan

Workshop på Island med Future Opera

Future Opera, som har premiere på Festspillene 2020, er et samarbeid med Íslenska óperan, hvor de to unge komponistene Bára Gísladóttir og Peder Barratt-Due utforsker hvordan vi kommuniserer med hverandre. Denne uken har vi workshops i Harpa, det flotte operahuset i Reykjavik.

Romeo og Julie

Reell nedgang for operafeltet

Regjeringens forslag til kulturbudsjett for 2020 er lite positiv lesning for operaselskapene i Norge. I de siste seks årene har tildelingene til operafeltet ikke i tilstrekkelig grad kompensert for den løpende lønns- og prisveksten hvilket i praksis har ført selskapene over i en svekket tilstand.

Beate Mordal

Beate Mordal er Artist-in-Residence i 2019/2020

Grieg Foundation har tildelt kr 100 000 til det nye programmet Artist-in-Residence, som gir BNO og Bergen en mulighet til å vise frem en strålende ung norsk sanger i en rekke produksjoner, og hjelpe til med å utvikle sangerens karriere ved å tilby muligheter til å jobbe sammen med høyt anerkjente solister, regissører og dirigenter.